Bak kulissene: slik jobber vi med tempo og stemmebruk i en kursdag
Marianne Solberg viser hvordan en økt om talehastighet, pauser og artikulasjon faktisk går: fra første opptak til tilbakemelding og øvelser deltakerne kan ta med på jobb.
Marianne Solberg · · 6 min lesetid
Første opptak før noen har fått råd
Når en gruppe kommer inn til en økt om tempo og stemmebruk, ber jeg dem ikke lytte til et foredrag om hvordan man snakker. Vi starter med å snakke. Hver deltaker får et enkelt oppdrag på rundt ett minutt, for eksempel å forklare hva avdelingen deres gjør til noen som ikke kjenner bedriften. Vi tar det opp på kamera, uten forberedelse og uten forklaring på hva vi ser etter.
Grunnen er enkel. Folk har sjelden hørt seg selv med utenforstående ører. De fleste tror de snakker raskere enn de gjør, eller at de har tydelige pauser når de egentlig fyller dem med fyllord. Det første opptaket er ikke en prøve, og ingen skal bedømmes. Det er et utgangspunkt vi kan sammenligne med senere i dagen.
Jeg sier alltid til gruppen at opptaket bare er deres eget. Vi ser det sammen bare hvis deltakeren selv vil det, og mange vil det når de har sett at ingen blir latterliggjort.
Å se og høre seg selv uten å få panikk
Mange blir stille når de hører sin egen stemme på opptak. Det er helt normalt, og jeg lar det gå litt tid før vi snakker om innholdet. Deltakeren får se opptaket alene eller sammen med meg, og jeg stiller to spørsmål: hva la du merke til selv, og hva virket bra?
Jeg starter alltid med det som fungerer. Ofte er det en rolig åpning, et godt eksempel eller en naturlig varme i stemmen. Deretter peker vi på ett eller to forhold å jobbe med, aldri ti. Den som får en lang liste, husker ingenting av den. Den som får ett konkret punkt, kan faktisk endre noe i neste forsøk.
Noen ganger setter vi på lyden uten bilde, slik at deltakeren hører rytmen uten å bli distrahert av egne håndbevegelser. Andre ganger ser vi bildet uten lyd. Det gir overraskende mye informasjon om kroppsspråk og pust.
- Først det som fungerer
- Maks to forbedringspunkter per runde
- Lyd og bilde vurderes hver for seg
Tempo handler om tilhøreren, ikke om klokka
Mange tror at målet er å snakke langsommere. Det stemmer sjelden. Noen snakker for raskt, andre så sakte at budskapet mister fart. Det vi leter etter, er et tempo som lar en tilhører henge med, og som varierer med innholdet. Viktige poenger tåler mer tid. Bakgrunnsinformasjon kan gå litt fortere.
Vi bruker en enkel øvelse der deltakeren leser en kort tekst tre ganger, først i eget tempo, deretter litt saktere og til slutt med bevisste pauser etter hver setning. Resten av gruppen lytter og sier hvilken versjon de fulgte best. Svaret er nesten alltid den siste, og ofte forbauser det den som leser.
Pauser er det vanskeligste å lære seg, fordi stillhet føles lang for den som snakker. I et intervju oppleves den samme pausen som ro og kontroll. Vi trener på å telle til to i stillhet etter et viktig poeng, og så fortsette.
Artikulasjon og pust uten teatralske øvelser
Vi gjør ikke store stemmeøvelser eller rare lyder foran hverandre. Henrik Valle, som jobber med stemme og mikrofon hos oss, har tre små øvelser som tar fem minutter og kan gjøres ved pulten. Den første er å lese en setning høyt med overdrevent tydelige konsonanter, slik at munnen våkner. Den andre er å puste ut rolig før man begynner å snakke.
Den tredje er å la setningene ende nedover i stedet for å løfte stemmen mot slutten. Mange løfter tonen på slutten av hver setning når de er nervøse, og det får utsagn til å høres ut som spørsmål. Å trene på en rolig avslutning gjør at budskapet virker sikrere, selv om innholdet er det samme.
Disse øvelsene er ikke ment å gjøre noen til en annen person. De skal bare fjerne små hindringer slik at den egne stemmen kommer tydeligere fram, både i et rom og gjennom en mikrofon.
Tilbakemelding som kan brukes mandag morgen
Hver deltaker får en kort, skriftlig oppsummering etter økten, med de to punktene vi jobbet mest med og én øvelse å gjenta. Den er skrevet i vanlig språk, ikke i fagtermer. Hvis noen skal intervjues neste uke, kan de ta fram arket og bruke ti minutter på det før de går på.
Vi ber også deltakerne spille inn seg selv på mobilen i løpet av de neste ukene, for eksempel ved å svare på et spørsmål de ofte får på jobb. Sammenlignet med opptaket fra kursdagen ser de selv om pausene har blitt lengre og om tempoet er jevnere. Slik blir øvingen en vane og ikke et engangsarrangement.
Jeg er ærlig overfor gruppene om hva en dag kan gi. Den gir et tydeligere bilde av eget mønster og noen verktøy som virker. Resten kommer med repetisjon, og det er ikke noe vi kan love på forhånd.
- Skriftlig oppsummering etter økten
- Én øvelse å gjenta på jobb
- Eget opptak på mobil etter noen uker
Hva vi sier nei til i rommet
Det finnes ting vi bevisst ikke gjør. Vi tvinger ingen til å se opptaket sitt foran hele gruppen. Vi gir ikke karakterer eller rangerer deltakerne. Vi lover ikke at noen blir bedre enn kollegene sine, og vi bruker ikke eksempler som får noen til å føle seg små.
Vi prøver heller ikke å lage like talere. Et team der alle snakker likt, høres falskt ut. Målet er at hver person skal høres ut som seg selv på sitt tydeligste, med tempo og pauser som passer personen og situasjonen.
Dette er en del av hvordan vi jobber, og det er derfor mange tør å prøve. Ærlighet og respekt står på veggen hos oss fordi de påvirker hvor mye folk faktisk våger å øve.
Arbeidet med tempo og stemmebruk er mindre dramatisk enn mange tror. Det består av et første opptak, ett eller to tydelige punkter, noen korte øvelser og en tilbakemelding som går an å bruke dagen etter. Vi lover ikke noe annet enn at deltakerne hører seg selv tydeligere og får verktøy å øve videre med. Resten gjør de selv, i sitt eget tempo, med pausene der de hører hjemme.