Fra tre ledere til ett panel: Kristoffers lærdom om å dele ordet
Et kundecase fra paneltreningen: Kristoffer og to kolleger øvde på å ta ordet, utfylle hverandre og holde tiden i et prøvepanel før en bransjedebatt.
Marianne Solberg · · 5 min lesetid
Utgangspunktet: tre gode fagfolk uten felles rytme
Kristoffer kom til oss sammen med to kolleger fra samme bedrift. De skulle delta i en bransjedebatt noen uker senere, og alle tre kunne temaet godt. Likevel var de usikre på hvordan det ville gå når de satt side om side foran publikum og kamera.
Under det første rollespillet så vi mønsteret raskt. Kristoffer svarte lenge og grundig på det første spørsmålet, den ene kollegaen ventet for høflig på tur, og den andre avbrøt med gode poenger på feil tidspunkt. Ingen av dem gjorde noe galt hver for seg, men samlet ble panelet ujevnt.
Jeg stilte dem tre enkle spørsmål før vi begynte å øve: Hvem skal åpne? Hvem tar oppfølgingsspørsmål om tall? Hvordan signaliserer dere at dere vil legge til noe? De hadde ikke snakket om noe av dette på forhånd, og det er svært vanlig.
Første prøvepanel: å oppdage hvor tiden går
Vi satte opp et prøvepanel med moderator, tidtaker og opptak. Moderatoren stilte fem spørsmål, og hvert panelmedlem hadde i teorien like mye taletid. På opptaket så vi at Kristoffer hadde brukt nesten halvparten av tiden, uten at han selv hadde merket det.
Det er ofte slik. Den som kjenner stoffet best, fyller stillheten, og de andre trekker seg tilbake. Å se det på skjermen gjorde mer enn noen forklaring fra meg kunne gjort. Kristoffer lo litt og sa at han hadde trodd han var kort.
Vi tok en pause og snakket om forskjellen mellom å svare fullstendig og å svare tilstrekkelig. I et panel er et godt svar ofte tretti til førti sekunder, og resten av plassen tilhører de andre. Det ble den første arbeidsregelen deres.
- Sett en tidtaker synlig for panelet under øvelsen
- Se opptaket sammen og noter hvem som tok mest plass
- Avtal et omtrentlig tidsrom per svar
Å utfylle hverandre i stedet for å svare hver for seg
Neste steg var å øve på å bygge videre på det en kollega nettopp har sagt. Det høres enkelt ut, men krever at man faktisk lytter mens den andre snakker, i stedet for å planlegge sin egen replikk.
Vi lot dem øve med en enkel setningsåpning: «Det Ingrid sier, kan jeg knytte til …». Setningene var tilpasset deres egne navn og tema, og de brukte dem litt stivt i starten. Etter noen runder begynte de å bruke egne ord, og samtalen fikk en helt annen flyt.
Det ble tydelig at et panel hørtes mer overbevisende ut når de tre henviste til hverandre. Publikum får inntrykk av et team som har tenkt sammen, ikke tre separate foredrag som tilfeldigvis står på samme scene.
Å ta ordet uten å avbryte
Kollegaen som hadde ventet for høflig, trengte en annen øvelse. Vi trente på kroppsspråk som signaliserer at man vil inn: et lett løft av blikket mot moderatoren, en liten bevegelse med pennen, et pust før første ord. Moderatorer legger vanligvis merke til slikt.
Den som avbrøt, øvde på det motsatte: å notere stikkord på papiret i stedet for å si poenget med en gang. Poenget ble ofte bedre etter ti sekunders ventetid, fordi det kunne knyttes til noe som var sagt i mellomtiden.
Vi gjentok øvelsen tre ganger med nye spørsmål. For hver runde ble overgangene mykere. Jeg la merke til at stemningen i rommet endret seg også, de tre begynte å glede seg til å lytte til hverandre.
- Øv på blikk mot moderator som signal om at du vil svare
- Skriv stikkord i stedet for å avbryte
- Bruk en felles gest eller regel for å gi hverandre ordet
Kamera og panel samtidig
Fordi debatten skulle filmes, la vi til kameraet i siste økt. Da dukket et nytt problem opp: når man ikke snakker selv, hvor skal man se? Kristoffer stirret på den som talte, de to andre så ned i bordet.
Vi ble enige om en enkel regel. Lytt aktivt til den som snakker, med ansiktet vendt mot vedkommende og et rolig uttrykk. Når du selv snakker, rett blikket mot moderatoren eller mot en kollega, ikke rett inn i kameraet med mindre dere er bedt om det.
Dette tok litt tid å venne seg til. Kamera fanger reaksjoner også når man ikke snakker, og et panel der to personer ser utålmodige ut, virker uenig selv når det ikke er det. Vi øvde derfor på å holde et nøytralt, våkent ansiktsuttrykk.
Hva de tok med seg til debatten
Etter fire økter hadde de tre en felles plan på ett ark: hvem åpner, omtrentlig lengde på svar, hvordan de gir hverandre ordet, og hva de gjør hvis moderatoren stiller et spørsmål ingen har forberedt seg på. Arket var Kristoffers idé, og det var enkelt og praktisk.
Jeg vet ikke hvordan debatten gikk i detalj, og jeg kan ikke love noe om hvordan en slik kveld utvikler seg. Det jeg vet, er at de gikk inn i rommet med en felles rytme de ikke hadde hatt noen uker tidligere.
Kristoffer sa til slutt at det viktigste hadde vært å se seg selv på opptak sammen med de andre. Det er også min erfaring: et panel øves best i et panel.
Kristoffers case viser hva et prøvepanel kan gjøre: det gjør usynlige vaner synlige. Tre kunnskapsrike mennesker trenger ikke bli bedre fagfolk, bare bedre på å dele tid og oppmerksomhet. Skal teamet ditt delta i et panel, øv med moderator, tidtaker og opptak, og sett av tid til å se det sammen etterpå.